Vandring med byantikvaren

På besøk hos Rodeløkka vel: Avdelingsleder Morten Stige hos Byantikvaren.

- Byantikvaren har i dag tatt en mellomposisjon mellom forgjengerne Magnussen og Hansteen, sa avdelingsleder Morten Stige hos Byantikvaren da han besøkte Rodeløkka torsdag 10. april 2008. Omlag seksti interesserte ble med Stige på en kveldsvandring i velets regi, der utvalgte hus ble kommentert. Etterpå ble det en mer generell diskusjon i velhuset.

Selvsagt er løkkas få pietetsfullt renoverte perler uten tilbygg - som det idylliske, hvitmalte huset Fjellgata 22, belønnet med en arkitekturvernpris, og huset på hjørnet Solhauggata/Bodøgata, også dét hvitmalt og idyllisk - blant Stiges favoritter. Likeledes det fint restaurerte Rodes hus, som på 1980-tallet ble flyttet fra Tromsøgata til Langgata. Men også noen påbygninger i Fjellgata av nytt og til dels spenstig merke fant nåde for hans blikk. Vellykket fant han også det moderne utseende huset på hjørnet Tromsøgata / Hammerfestgata (der gangveien begynner), ikke minst fordi det står seg godt i samspill med sine omgivelser.

Rodes hus: Avdelingsleder Morten Stige hos Byantikvaren forteller om Rodes hus.

Skiftende normer for rehabilitering
Det Stige ønsket å belyse, er hvordan Byantikvarens bevaringsregulering har virket gjennom skiftende tider. Som at en «nussifiseringsfaktor» nok gjorde seg gjeldende på 1980-tallet, i den første tiden etter at saneringsvedtaket var opphevet og beboerne kunne begynne å rehabilitere husene sine. Da var normen å restaurere eksisterende boligmasse best mulig, og gjerne legge på litt ekstra av gammel ornamentikk, samt gjøre tilbygg mest mulig likt det opprinnelige huset. At dette ikke alltid ble like vellykket, lot Stige skinne igjennom.

Ut på 1990-tallet anbefalte Byantikvaren i stedet å oppføre tilbygg i moderne stil, slik at kontrasten mellom gammelt og nytt ble tydelig. Dermed ville man bedre kunne lese bebyggelsens historie. Utfordringen ble å få til en harmonisk løsning mellom det gamle og det nye, noe som også ga seg varierende utslag.

Det var altså en mellomposisjon mellom Magnussens heller ortodokse 1980-tallsregime og Hansteens liberale 1990-tallsregime som Byantikvaren anno 2008, under ledelse av Marte Boro, bestreber seg på å ha. Mer presist formulert var Boros linje adskillig nærmere Hansteens enn Magnussens, men Byantikvaren var blitt noe mer pragmatisk i enkelte saker. Spørsmålet var stadig vekk hvordan målsettingen for gjeldende reguleringsplan av 1988 best skal forstås.

- En viss innstramming er nødvendig
- Ordene fortetting og påbygging står sentralt i de sakene Byantikvaren for tiden har, sa Stige. Og påpekte helt generelt at hva folk synes om dette, gjerne avhenger av om byggesaken er ens egen eller naboens. Men fra Byantikvarens synspunkt er en viss innstramming av de siste femten års liberale praksis nødvendig - særlig fordi utbyggeres behov stadig øker. Mens det på 1980-tallet gjaldt å stimulere til rehabilitering for å redde en svært nedslitt bebyggelse, måtte man nå snarere bremse opp for en for stor fortetting som følge av stadig nye behov.

- Bevaringsreguleringen skaper en større forutsigbarhet med hensyn til hva som kan bygges enn andre steder i byen, fremholdt Stige. Den sikrer at vi beboere for eksempel ikke risikerer å få et høyt hus på nabotomta.

- Selv har jeg bodd her på Rodeløkka med kone og barn på 58 kvadratmeter, fortalte Stige, og det gikk greit inntil det andre barnet kom. Da ga vi opp og flyttet vekk fra løkka for å få bedre plass.

Nettopp det at han og familien flyttet i stedet for å sysle med utbyggingsplaner bruker Stige for å illustrere et for ham viktig poeng: Det at man får ett barn til og vil bygge ut for å få et ekstra rom, er et privat problem, og intet byutviklingsproblem. Dessuten har alle hus på Rodeløkka et stort brukspotensial, uansett hvor små de er, gitt strøkets store attraktivitet på boligmarkedet. Selv et hus på tretti kvadratmeter vil i dag få en kjøper og bli rehabilitert (noe som var et tenkt eksempel, da det ikke lenger fantes så små hus her på løkka som ikke allerede var rehabilitert).

Langgata utenfor Rodes hus: Det røde huset til venstre er Solhauggata 17. Foto: K.E.S.

Bør ikke like saker behandles likt?
Gitt de ulike byantikvar-regimer var det betimelig å spørre, slik det også ble gjort i diskusjonen på velhuset etter vandringen, om det ikke bør være slik at like saker behandles likt. Er det riktig å behandle dem som i dag og i tiden fremover vil bygge på husene sine, strengere enn andre som allerede har fått lov til å gjøre dette?

Generelt sett sa Stige seg enig i et likebehandlingsprinsipp. Men, mente han, så er ingen tomter på Rodeløkka like, og da blir det nødvendig å bruke skjønn. Av samme grunn er reguleringsplanens formuleringer temmelig åpne. Og det gjelder som sagt å bremse opp utviklingen av en stadig større fortetting for å ta vare på strøkets historiske karakter.

Men hva er strøkets historiske karakter? ble det spurt. Utgjør ikke Rodeløkka en slags bygningsanarkisme, i form av et byggekloss-system med påbygg fra ulike tidsepoker? Jo, Stige kunne ikke si seg uenig i en slik betraktningsmåte. Samt at det hører med til historien at kommunen gjennom mange års eierskap på 1960- og '70-tallet forsømte bebyggelsen helt (den skulle jo rives), slik at den ble utsatt for et aksellererende forfall.

Om gamle og nye bygningsmaterialer
Stige var imidlertid bare delvis enig i at det aksellererende forfallet gjorde det nødvendig å skifte ut mye gammelt bygningsmateriale når det omsider ble mulig å rehabilitere. Mye av de gamle materialene var bra nok, selv om de så dårlige ut, mente han, og dessverre har altfor mye av dette havnet i containere i de siste tiårenes løp. På dette punktet har reguleringsplanen vært totalt mislykket, innrømmet han. Vel ble det brukt en del dårlige materialer dengang Rodeløkka ble bygget, men noen materialer var av bra kvalitet, og det er disse som har holdt seg fram til vår tid.

Stige håper at lista for utskifting av materialer legges litt høyere ved neste utskifting, som vil komme om noen år. Men når dette var sagt, måtte han presisere at Byantikvaren ikke har noen hjemmel for å pålegge utbyggere å ta vare på gammelt panel etc. Erstattes gammelt panel med et tilsvarende nytt, og settes det inn nye vinduer med samme utforming, materialbruk og detaljer som de gamle, blir dette godtatt. Heller ikke fargen husene males i, er underlagt Byantikvarens bestemmelser. Alt dette er opp til den enkelte huseiers interesse og pietetsfølelse. Men Byantikvaren setter pris på å bli spurt til råds.

Tekst: Morten Fastvold

Bodøgata/Hammerfestgata : Stige mente dette huset hadde en spenstig arkitektur og var noe han kunne like. Noen mente at det hvite huset til høyre i Bodøgata kom litt i skyggen. Stige påpekte at dette huset fikk gateløpet sitt fra Dælenenenggata og mente at helheten ble bra.

Med ryggen til: Morten noterer flittig i blokka mens folket diskuterer arkitektoniske grep som er gjort på eldre hus og forskjellige tilpasninger gjort på nye bygg i Fjellgata.