Byens luktlandskap

av Alf Folmer

Det finnes mange forskjellige landskap. Det man først tenker på, er det pene naturlandskapet. I Oslo har vi bylandskapet. Begge er visuelle landskaper. Men om du lukker øynene, kan du åpne det auditive landskapet, eller lydlandskapet.

Her vokser det frem helt nye elementer; fuglekvitter, musikk eller støy. Steng ørene også. Begynn å lukte. Da kan du oppleve luktlandskapet som gir mange og uventede overraskelser.Vi omgis alltid av lukt, inne som ute. Psykologer mener at det vi husker fra barndommen, er lukter.

I 20- og 30-årene var det ingen steder i Oslo som var så konsentrert med luktende verksteder og industrier som Rodeløkka. Jeg vokste opp på Rodeløkka i denne tida. Jeg bodde på Bergene sjokoladefabrikk, i Københavngata 11. På vei til Sofienberg skole gikk jeg gjennom et landskap av lukter.

SJOKOLADE OG RÅTTENT KJØTT
På Bergene våknet jeg til dufter av søt sjokolade. Ute på gaten passerte jeg NKL tobakksfabrikk, Marstrandgaten 13. Der ble den søte duften blandet med sterk tobakkslukt.

På gateplan blåste vifter ut tobakkslukt som rev i nesa. Her var det bare å passere fortest mulig for ikke å få vondt i hodet. Bedre ble det i nr. 11, gården ved siden av. Det var det et lompebakeri i første etasje. Vinduene sto ofte åpne. Den deilige lompelukten strømmet ut. Fru Børresen, som sto inne og bakte, kunne kaste til meg en eller to nybakte lomper, som jeg spiste på vei til skolen.

Men i nr. 9 i samme gate var Rodeløkkens mekaniske verksted. Her møtte jeg lukten av diesel, eksos og «mønje». Jeg fortet meg over på andre siden nedover til Malmøgata. Der måtte jeg passere nr. 3. Her lå Rodeløkkens Ben- og Melfabrikk. Her var den verste lukten på hele Rode- løkka. Om jeg hadde spist opp lompene før jeg kom hit, kom de opp igjen av seg sjøl. Det var en stank av råttent kjøtt som luktet død og fordervelse.

Hit kom ben og kjøttavfall fra hele byen. Avfallet lå på gårdsplassen. Inne i fabrikken ble kjøtt og ben kokt i store beholdere. Etterpå ble de tørket i store tromler og ble kjøtt- og benmel og snekkerlim. På gården lå det igjen store hauger. Først ble de sure og siden råtne. Det sure og råtne kjøttet luktet over hele kvartalet og ofte over hele Rodeløkka. På kjøtt- og benhaugene kunne det være svart med fluer som la egg.

Jeg leste en gang om fluer. Denne typen hadde et så fint navn som PSYCHODA. Om natten la man presenning over kjøtt- og benhaugene, men rottene kunne fint krype under. På dagtid spylte man haugene. Da ble luften svart av fluer. I vannet fulgte flueegg med ned i kloakken. Eggene satte seg fast i kloakkrørene, der de ble til larver og enda flere fluer. Fluene og den råtne stanken fulgte med opp gjennom gatekommene. Da luktet det svovel og råtne egg.

En varm dag, da jeg hadde fått mange lomper og var på vei til skolen, ble jeg møtt av en lukt som ikke kan beskrives. Den fikk magen min til å vrenge seg, lompene trengte seg opp i halsen, samtidig som en sverm av fluer kom mot meg.

Jeg fektet med armene og kjente at det gikk rundt i hodet. Jeg falt i gaten og kastet opp alt jeg hadde av lomper smørbrød med geitost og sjokolade fra Bergene. En av arbeiderne fra kjøtt- og bengården kom og løftet meg opp. - Du skal ikke spise her, sa han, - i dag lukter det fælt.

Hvit i ansiktet fortsatte jeg nedover Stockholmsgata. Foran nr. 20 passerer jeg Thiis Lut- og Mineralvandsfabrikk. Lutlukten som møter meg, tar bort det meste av den råtne kjøttlukten. Bedre blir det når jeg får kjenne lukten av røkt fisk. Fabrikken røkte torsk og laks akkurat da. Det luktet godt. Livet kommer tilbake, og jeg fortsetter nedover gata.

Foran porten i nr. 9 blir jeg kvalm igjen. Porten er et av de mange stedene hvor lasaronene og fyllefantene på Rodeløkka bruker til å drikke, som pissoar og utedo. En stank av gammel urin og dritt slår mot meg. Jeg får øye på en tomflaske med en gyllenbrun stor sjelakk-klump inni. Det er nok noen som har stjålet en flaske sjelakk fra Ruuds møbelfabrikk i Gøteborggata.

Fyllefantene har stått her og helt salt i flaska. Når de så rister flaska fort, binder saltet sje- lakken, som blir en stor klump. Det som er igjen, er ren sprit. Da blir det fest. De drikker og blir så fulle at de ikke kan stå på bena. De blir liggende til de våkner, eller til politiet kommer.

Jeg fortsetter langsmed Verksgata og Freia sjokoladefabrikk. Her er en annen sjokoladeduft. Den er søtere enn Bergenes. På Bergene lukter det mer sjokolade. Jeg har glemt den råtne kjøttstanken og eimen av piss og dritt.

Plutselig får jeg se Throne-Holst fra Freia komme ut av garasjen i Gøteborggata i sin elektriske bil. Den glir lydløst langsetter Verksgata. Jeg tror bilen heter Detroit Electric. Jeg står og gaper i forundring mens sjokoladekongen glir forbi.

KAFFE OG TRIKLORETYLEN
Jeg har hastverk til skolen, men aller først må jeg hente en bok hos en kamerat borte i Tromsøgata. Først går jeg opp Fjellgata. Når jeg nærmer meg nr. 31, kjenner jeg lukten fra Oslo Farveri.

Her er det en blanding kjemikalier som river i nesa. Jeg går videre over til Tromsøgata 26 og kommer direkte på Rodeløkkens Elektriske Kaffebrenneri. Kaffelukten kjente jeg allerede langt oppe i Fjellgata. Det lukter godt. Hjemme pleide vi å si følgende når de luktet kaffe fra brenneriet: - Nå blir det pent vær! Da blåste det stille fra sydvest. Jeg passerer kaffeluktland- skapet og kommer ned til Tromsøgata 10-12. Her er Hillestads Kjemiske Renseri og Farveri.

Det er et stort fabrikkanlegg som renser tøy fra hele by'n. Hillestad var først i Norge med kjemisk renseri. Først brukte man bensin som rensemiddel. Bare en liten gnist i rensemaskinen kunne få hele Hillestad til å fly i lufta. Snart kom bensol eller gasolin som ikke kunne eksplodere. Men det luktet fortsatt bensin.

I små mengder syntes jeg det luktet godt. Det hendte at jeg kunne stå bak en bil og lukte på eksosen. Den gang visste jeg ikke hvor farlig det kunne være. Verst er trikkloretylen, som kalles for TRI. Det tar bort fett, lukter som kloroform og tynner.

Når vi gutta sto foran ventilasjonsflekten i første etasje, kom forskjellige lukter rett i ansiktet. Det hadde vi gjort mange ganger. Når TRI strømmet ut og vi dro luktene inn i lungene, begynte hele Rodeløkka å gynge. Da var det best å gå!

Vi sjanglet nedover gata. Cyancalium var noe annet de brukte i fabrikken. Det lukter som ammoniakk. Da blir det å hoste, og halsen blir tørr. Når denne lukta blandes med kaffelukta som kommer ovenfra nr. 26, går den over til å bli ubeskrivelig. Jeg kan tenke meg en slags eksotisk parfyme. Men blir det for mye kjemikalier, er den plutselig som svettelukt.

Det er mange overraskelser i luktlandskapet. Om vi har stått utenfor flekta og dratt inn for mye tri-lukt, går vi halvfulle nedover Tromsøgata. Vi ler og roper på vei til Sofienberg skole.

I Tromsøgata 4 lå den gang Rodeløkka politistasjon. Den måtte vi passere. Det hendte at politiet så oss og ropte: - Gjør dere ikke morsomme, gutter, så se å pelle dere hjem!

KLOAKK OG KORDONGER
Fra Rodeløkkas lukt av piss, råttent kjøtt og søt sjokolade fortsatte jeg en dag nedover Trondheimsveien og kom til Akerselva, som er grensen mellom øst- og vestkanten. Som vanlig når jeg kommer til Nybrua, står jeg lenge og ser ned i elva. Kloakken renner ut på begge sider. Her møtes alle luktene. Folk som går forbi, holder seg for nesa. Det er det mye spennende å oppdage! Ut av kloakken kommer gammelt papir, matrester, døde rotter og kordonger. Kordonger, eller prevensjonsmiddel som det heter på fint, synes godt i vannet.

De flyter alltid på toppen og er fylt med vann. Da ser man hvor store de er. Først tenker jeg på ham som har brukt kordongen. Så blir jeg misunnelig på ham som har hatt det så godt. Siden kan jeg ikke forstå at noen kan ha en så stor dings mellom beina. Fylt med spermier seiler kordongen stolt nedover Akerselva og ut i Oslofjorden. Jeg fortsetter nedover Storgata og passerer den siste utposten av dårlig lukt. Den kommer fra det gamle gassverket på den andre siden av legevakta.

PARFYME OG FRISK LUFT
Nede i Rosenkrantz' gate passerer jeg Oswin Lisseys blomsterforretning. Her dufter det bloms- ter langt ut på gata. Langsetter Karl Johan går jeg i kjølvannet av elegante damer. De har en bølge av parfymeduft etter seg.

Jeg går lenge etter en elegant dame, som plutselig stanser, snur seg og spør: - Hvorfor følger du etter meg? Sjenert fortsetter jeg oppover Drammensveien. Her opplever jeg sigarduft etter en direktør som kanskje er på vei fra kontoret.

Nå er jeg på selveste Vestkanten og går opp mot Bygdøy Allé. Trærne i alleen dufter friskt av vår og sommer. På husbalkongene er det blomster. Elegante damer eller hushjelper vanner og ordner. Frisk luft strømmer fra Frognerkilen opp mot Frognerparken. Jeg har kommet til en helt annen by. Alt er rent. Både hus og mennesker lukter godt. Jeg går lenge og nyter tilværelsen, men jeg må hjem til den andre siden av byen.

TILBAKE I DRITTEN
Nå er jeg tilbake ved Akerselva og lukten videre innover mot en østkantbydel som er bygget for produksjon, ikke for mennesker. Menneskene som bor her, er bare en nødvendig del av produksjonsapparatet.

Når jeg kommer hjem til Bergene Sjokoladefabrikk står dotømmervogna på gata. Dotømmeren, i dag med den kommunale tittelen «renovatør», kommer gjennom porten med tønna på skuld- eren. Han legger den forsiktig på vognkanten og tømmer. Det klasker og spruter, og lukten blandes forsiktig med søt sjokoladeduft.

Dette er luktlandskapets kontraster; himmel og helvete. Odøren av dritt og vellukten av sjokolade. Det er en sensasjon for den som har opplevd det. Men det er et stykke byhistorie.