Møbler, sjellakk og dunder i Gøteborggata

av Alf Folmer

Det er strid om den gamle verkstedbygningen i Gøteborggata 32–34. Rodeløkka Eiendomsutvikling vil rive den gamle verkstedbygningen. Bydelsutvalget krever at den blir stående. Den er i brukbar stand og er en markant og viktig del av Rodeløkkas miljø og histore. Det vet ikke minst jeg.

Jeg kjenner den gamle bygningen godt. Da jeg vokste opp i Københavngata og Marstrandgata på 20-tallet, kalte vi bygningen for Ruudgården. Hver dag når jeg skulle til Sofienberg skole gikk jeg forbi bygningen. Jeg syntes det var det største huset på Rodeløkka. Denne delen av Rodeløkka var spennende.

Jeg sto ofte og så på de flotte bilene som var utenfor. Det var arkitekter og andre som var på besøk til Ole N. Ruuds stor møbelfabrikk. På andre siden av gata var Kolberg Caspari A/S, landets eldste automobil- og motorforretning. Her kunne man se enda flottere biler som Cadillac, Hudson, Terraplane og Packard - Landets flotteste bilforetning og landets beste møbelfabrikk lå side ved side på Rodeløkka.

MØBELFABRIKKEN
Det var Ole N. Ruuds møbelfabrikk A/S som fylte nesten hele det store murhuset. Verkstedet var 1800 kvadratmeter stort. Her hadde 40 snekkere arbeid. Men hvem var Ole N. Ruud? Han var født 11. mai 1881 i Fluberg. Nitten år gammel begynte han i snekkerlære i Kristiania. Så ble han elev på den nybygde Kunst- og Håndverkskolen i Ullevålsveien. Han hadde Henrik Bull som lærer og husket godt den kjente maleren Christian Krogh fra denne tiden.

I 1906 tok Ole Ruud svenne- og mesterbrev som møbelsnekker. For sin dyktighet fikk han et stipend for å studere i utlandet. Han var i Tyskland og etterpå i Frankrike, England og Danmark.

Ole Ruud startet verkstedet med noen få snekkere i 1907. Det gikk meget bra, og han fikk mange bestillinger fra arkitekter. I 1914 fikk han mye arbeid i forbindelse med den store jubileumsutstillingen som ble avholdt i forbindelse med 100 års jubileet for Norges grunnlov. Det var arkitekt Henrik Bull som ledet utstillingen, og møbelverkstedet måtte ekspandere. Ruud måtte skaffe kapital. Georg Fr. Edelmann ordnet dette, men krevde samtidig å bli medeier.

Verkstedet vokste og i 1918 ble verkstedet aksjeselskap og ble en stor møbelfabrikk med 150.000 kroner i aksjekapital. Fabrikken spesialiserte seg på møbler og hotell- og butikk- innredninger. Ole N. Ruuds møbelverksted var den første fabrikken som lagde glassdisker, slik at det var mulig å se varene under glasset.

Ruuds møbelfabrikk ble kjent for utmerket arbeide. Det gjorde at mange arkitekter søkte seg til Gøteborggata 32 for å bestille innredninger og møbler etter sine tegninger. Hit kom Henrik Nissen som hadde tegnet Grünerløkka skole og Grand Café, Hans Backer Fürst som tegnet Steen & Størm, Nils Reiersson som tegnet Deichmanske bibliotek, Arnstein Arne- berg, Karen og Odd Brochman og mange andre. Resultatet ble innredninger og møbler til Centralbanken og Realbanken, Den Norske Amerikalinjen, Hotell Astoria, Hotell Belvedere.

Foretningene til gullsmed David Andersen og J. Tostrup på Kal Johan fikk innredninger med de nye glassdiskene og Müller hotell i Trondheim, Fabrikken var på toppen av norsk håndverk, kunstindustri og kjent over hele Norge.

OVER: Hele mitt liv har jeg fotografert. Bildet er fra før krigen. Det er tatt på hjørnet av Malmøgata og Gøteborgata. Den treetasjes bygningen er Ole N. Ruud møbelfabrikk. (Huset er fargelagt av Web-master.)

MØBLER OG SKJELLAKK
Møbelsnekker Finn Tangen bodde i samme gård som jeg og arbeidet hos Ole Ruud.Det hendte jeg besøkte ham på verkstedet. Det var når moren hans, Kari, sendte meg dit med mat.Jeg ble imponert over det store verkstedet, med alle snekkerne som sto ved høvel- benkene, lyden fra maskinene og lukten av tre.

Finn var mester til å polere møbler. Jeg sto å så på når han polerte et stort skrivebord. Han hadde en klut som var formet som en stor ball. Den var våt av skjellakk-politur. Det vil si at skjellakken var oppløst i alkohol. Finn gnidde den store ballen i sirkler og åttetall over bordflata som skulle bli så blank at man kunne speile seg. Når han dro kluten over bordplata ble det en stor matt skygge som en hale. Den ble sakte borte og overflata ble litt blankere. Det var som trolldom. Når Finn var ferdig, kunne man speile seg i bordplata.

Den flinkeste til å polere var Karl Myhre som også bodde på Rodeløkka. Han brukte alkoholen i skjellakken ikke bare til polering. Når han begynte å polere var han edru, etter hvert begynte han å sjangle, så ble han full, ramlet og sovnet under bordet.

Polérkarrieren hos Ole N. Ruuds møbelfabrikk tok slutt for Myhre. Han fikk snart nytt arbeid hos C. A. Johanssons snekkerfabrikk i Stockholmsgata 7, et snekkerverksted der de ikke hadde polering.

En dag da jeg var på vei hjem fra skolen passerte jeg Stockholmsgata 7, var det noen som ropte. Det var Karl Myhre. Han var sammen med tre andre karer.– Kom hit, vil du tjene femti øre, spurte han. Jeg sa ja.

– Da skal du gå opp til Ruuds snekkerfabrikk i Gøteborggata.Gå inn på baksiden av huset, og opp i andre etasje. Der oppe til høyre er lakkeringsverkstedet. Der går du inn og spør etter «Pæra». Når du treffer ham, skal du hilse fra Karl å si at du skal hente en dram.

Femti øre var mye penger den gangen. Jeg gjorde som han sa, og kom rett inn i lakker- og polerverkstedet. Her luktet det sterkt av tynner. «Pæra» sto med en firkantet kasse med celluloselakk og pensel og lakkerte et møbel. Jeg sa hva jeg skulle.

Møbelfabrikken hadde store kanner med skjellakk. Det var bare å fylle på en flaske. «Pæra» gikk inn i et rom og etter en stund kom han tilbake med en flaske som han pakket inn i en avis og sa: – Nå må du gå forsiktig i trappa. Om noen spør hva du gjør, så kan du si at du har levert mat hos meg.

Ingen spurte, og vel tilbake hos Karl Myhre leverte jeg flaska og fikk femti øre. Det ble stor glede da Karl og karene fikk flaska med skjellakk.

FRA SJELLAKK TIL DUNDER
Nå begynte en merkelig seremoni, noe jeg aldri hadde sett før. Karl tok fram en annen flaske som man kunne se gjennom. Han fylte halve flaska med skjellakk. Så tok han fram en pose med salt som han helte i flaska. Sa satte han i en kork og begynte å riste flaska opp og ned, fram og tilbake, fortere og fortere. Han sang noe og ristet i takt til han ble rød i ansiktet. Så sluttet han og ga den verdifulle flaska til en annen av karene som fortsatte. Etter en stund så de på flaska.

Jo, skjellakken hadde begynt å klumpe seg. Så fortsatte tredjemann og fjerdemann. Etter en stund var prosedyren ferdig. Nå lå en gullskimrende skjellakk-klump og badet i ren krystallklar alkohol som holdt 87 prosent.

Deretter helte Karl alkoholen over i en ny flaske som han fylte opp med rent Maridalsvann. Det skulle holde 42 prosent eller tilsvarende Aalborg eller Løitens akevitt. Nå var skjellakken blitt forvandlet til «dunder» og festen kunne begynne. Flaska med skjellakk-klumpen ble satt inntil veggen mot Rodeløkkens kassefabrikk. Der sto det allerede to flasker fra tidligere seremonier.

Jeg gikk hjem femti øre rikere. Nå var mysteriet løst med den store klumpen som man så ofte fant i flasker som lå på løkka eller i portrom. Jeg hadde alltid undret meg over hvordan det gikk å få inn en så stor klump i en flaske. Faren min hadde fortalt hvordan en lagde flaskeskuter, fikk en fullrigger inn i en flaske. Nå skjønte jeg noe mer.